Hvor eksisterer de som kun eksisterer?
Boligen er vårt utgangspunkt. Våre faste rammer. Den knytter oss til samfunnet og den er en del av vår identitet. Hvis boligen er så viktig for oss, hvorfor får da noen av oss betegnelsen «ikke bo dyktig»? Hvor eksisterer de som kun eksisterer? Dette prosjektet handler om bostedsløse.
Dette prosjektet startet som et boligprosjekt for hjemløse. Oslo har i store deler av det 19 århundre manglet kommunale boliger. Til tross for større utbygginger og nye bydeler har det vært en utbredt bruk av hospits og herberge. I 1973 ble de uverdige forholdene til Herbergistene dokumentert i kortfilmen Herbergistene. Her forteller de historier om å bli jaget fra buss og trikk. De blir jaget fra portrom, benker og byrom. De forteller om skammen og stigmatiseringen som følger å være bostedsløs.
Mange av disse er det vi ville klassifisert som ROP pasienter, altså rus og psykiske problemer. Et paradoks er jo at det er vanskelig å behandle disse problemene uten en stabil bolig og at disse problemene gjør at det er vanskelig å ha et normalt boforhold. Denne gruppen utgjør den desidert største andelen bostedsløse og ofte får de betegnelsen «ikke bo dyktig».
Jeg gikk inn i dette prosjektet med et ønske om å bedre forholdene med et botilbud, men for de menneskene som ikke følger samfunnets normer er det ikke nok å bare bygge boliger. Dette er mennesker som trenger tett oppfølging for å kunne bo, og ikke minst skape seg et hjem. Jeg startet dette prosjektet med to døgn på gaten i Oslo, og jeg ble fort slått av hvor avvisende arkitekturen og de homogene bymiljøene er. Jeg opplevde byen i en litt annen nyanse enn jeg har gjort før. Materialene var kaldere, glasset hardere og de åpne byrommene utrygge. Etter to døgn var jeg utslitt og husker jeg tenkte at hvis jeg i virkeligheten var bostedsløs så hadde jeg ikke hatt kapasitet til å prøve å gjøre noe med situasjonen min. Dette satte meg på tanken om å lage en park som er tilrettelagt bostedsløse. Men det var ikke nok. Selv om den åpne russcenen har ønsket seg et fristed lenge, vil det ikke løse bostedsløsheten. Etter å ha lest en artikkel hvor Thon gruppen ville leie Brugata av Oslo kommune for å kunne plassere ut vektere for å jage de allerede marginaliserte. Hvordan kan man løse et sosialt problem med en «ute av syne, ute av sinn tankegang». Er det storsamfunnets forakt for disse menneskene som gjør at de blir jaget fra det ene uverdige forholdet til det andre? Skal vi skape andreklasses borgere? Eller presse de inn i vår ideologiske tankegang om hvordan vi tenker vårt samfunn skal være.
I vårt samfunn ville det vært utenkelig at handikappede eller eldre skulle få betegnelsen «ikke bo dyktig», dette er mennesker som trenger tilpassede boløsninger og de fortjener den samme omsorgen. Men de blir utsatt for storsamfunnets ideologiske press i rusbehandling, i boforhold og av den sosiale kontrollen, både uformell og formell.
I den tiden jeg gikk ute vandret jeg stadig tilbake til gamle Deichman på Hammersborg. Det er ikke arkitektur man helst skulle sett fra luften men et bygg som er ment å betraktes fra gateplan. Det er lett å romantisere arkitektur fra en tid som er forbi, men jeg vil påstå at måten man interagerer med denne arkitekturen skiller seg betraktelig fra våre modernistiske bygg. Når vi nå snakker om verdig bruk av Deichman. Hvorfor ikke et ressurssenter for bostedsløse og narkomane. Et sted som sier dere skal ikke marginaliseres og jages igjennom byen, vi skjenker dere et monumentalt bygg midt i regjeringskvartalet. Dette vil sende sterke signal.
Rus og psykiatri er komplisert fag, og for å kunne hjelpe disse inn i et botilbud krever samhandling. For eksempel har Rus som fag elementer fra både medisin, sosiologi, diakoni, kriminologi, juss og psykologi. Det gjør det komplisert å sette seg inn i. De fleste fagfolk er bare opptatt av sitt spesialfelt. Og mange blir satt til umulige oppgaver. På den ene siden skal de ta urinprøver av pasientene for å avsløre rusbruk. På den andre siden skal de drive med relasjonsdannelse og terapi. Dette blir et sted som ikke er innsvøpes i de ideologiske tankene om hvordan system, samfunn og menneskene i det skal være for å kunne ansees som verdige borgere. Tankene bak er et åpent senter hvor brukere og personale møtes i uformelle settinger, heller enn i et kontorlandskap hvor normen er oss og dem.
Hjertet i gamle Deichman var hovedsalen, derfor var det viktig for meg at dette fortsetter å være hjertet. Her blir det anlagt spisesal med langbord, noe som gir utgangspunktet for de mellommenneskelige relasjonene.
